La meg begynne med å avkrefte noen myter om oss matematikere: Skal man tro stereotypien i media, er en matematiker et tidligere vidunderbarn i matematikk med total mangel på sosial intelligens. Det eneste han bryr seg om er matematikk, og på fritiden skriver han gjerne ned matematiske formler på vinduer eller andre gjenstander. Sannheten er som alltid langt mer kjedelig, og jeg kan bekrefte at eksentriske usosiale mennesker er mer unntaket en regelen. Matematikere, som den øvrige befolkningen, kommer i alle varianter og jeg tror stereotypien skader mangfoldet i matematikkmiljøet. Det samme gjelder også påstanden om at man må være et "vidunderbarn" for å bli matematiker. Som med alt annet, hvis du ønsker å bli flink til noe, er det arbeid som må til. Man er ikke født til å være matematiker, man velger å bli det.
Så nå som vi er på samme side, la meg begynne med å introdusere meg selv. Jeg heter Stine, og har etter fire lange år snart oppnådd rettigheten til å signere alle eposter med “Doktor Berge samt et deltagelse diplom. Så hva har jeg gjort for å fortjene denne bragden? Vel, først har jeg klart å oppnå en først en bachelor og master i matematisk analyse. Hvorfor matematikk? Til syvende og sist fordi jeg likte realfag, og i informatikk kom jeg stadig i til tider høylytte diskusjoner med kompilatoren klokken tre på natten. Matematikk er i det minste så tilgivende at man ikke finner ut
at man har gjort feil før noen peker det ut neste dag. En fire års ph.d. grad, eller doktorgrad som det heter på godt norsk, vil stort sett si at jeg har hatt til sammen tre år
dedikert til forskning og et år undervisning. Siden undervisningsbiten er rimelig selvforklarende, la meg sette søkelys på hvordan det er å forske på matematikk.
I prinsippet er det rimelig rett fram:
- Forstå matematikken du forsker på bra nok å si noe vettig om det som ikke er vist.
- Skriv det ned bra nok til at andre kan forstå det.
- Send det inn til en journal, med andre ord håp at noen andre også finner det interessant.
Dessverre har alle tre punktene sine helt egne utfordringer. Timevis med arbeid som ikke penner ut, frustrasjonen av å ikke forstå ting, og avslag fra journaler er alt en del av jobben. Men til slutt har du produsert noe helt eget som du kan henge på kjøleskapet. Heldigvis, er hele prosessen mye lettere, og ikke minst gøyere, om du har noen å samarbeide med.
På enden av dagen liker jeg godt å jobbe på universitetet og forske på matematikk. Til dels fordi jeg har en interesse for matematikk, og til dels fordi jeg alltids har gode medstudenter/kolleger å arbeide sammen med. Å være stipendiat (ph.d. student) i matematikk tilbyr stor frihet og muligheten til å jobbe med interessante problemer. Selv om det er stort fokus på selvstendig arbeid, er forskning i bunn og grunn bygget på samarbeid. Dessuten, hvis jeg en vakker dag skulle bli lei av jobben, har jeg muligheten til å få en jobb innenfor for flere retninger. Eksempler på retninger medstudenter/kolleger har gått inn i er; IT, undervisning, olje, bank og etterretningstjenesten.
Så er matematikk noe for deg? Vel, det er det bare du som kan svare på. Den beste indikatoren jeg kan gi er at du liker matematikk (eller i det minste liker alt annet mindre).
(snart) Doktor Berge