Antonella Zanna Munthe-Kaas

Antonella er professor i matematikk og den første kvinnelige instituttlederen ved Matematisk institutt ved Universitetet i Bergen. Matematikken og kjærligheten førte henne fra Italia til Norge. Hun håper å kunne være en god rollemodell for yngre kvinnelige matematikere!

portrett av Antonella

Antonella Zanna Muthe-Kaas

- Hva jobber du med? 

Min hovedinteresse er numeriske metoder og hvordan disse anvendes til å løse problemer. Hovedfokus har vært å løse differensiallikninger, mer spesifikt, et forskningsfelt kalt «geometrisk integrasjon». Det betyr at man ønsker å «bygge i» metoden de samme egenskapene (geometrien) som den eksakte løsningen har. For eksempel, dersom du har noe som er begrenset til å bevege seg på en kuleoverflate, da er det naturlig at metoden som simulere bevegelsene er basert på rotasjoner. Slike numeriske metoder bevarer  «kvaliteten» til problemet, og ikke bare «kvantiteten» og har vist seg å kunne gi bedre resultater, spesielt når det gjelder simulering av prosesser som går over veldig langt tid.
I de siste årene har jeg også vært interessert i bildebehandling og matematisk modellering, spesielt rettet mot medisinske anvendelser og deep learning. Det at man kan bruke matematikk til å bidra til konkrete problemstillinger er en viktig motivasjon for meg.

- Hva var det som inspirerte deg til å studere matematikk, og hvordan/når visste du at matematikk var noe for deg? 

Matematikk har alltid vært ganske naturlig for meg, helt siden barneskolen. At jeg studerte matematikk var litt tilfeldig, fordi jeg hadde lyst å studere for å bli ingeniør. Men faren min mente at ingeniørfaget ikke var et studie for kvinner. Matematikk, derimot, det var helt OK fordi da kunne jeg bli lærer – en jobb som lar seg kombinere med familie.

- Hvordan var veien dit du er i dag? 

Jeg tok en fireårig bachelor i matematikk ved Universitetet i Bari. Etter to år valgte jeg retningen anvendt matematikk. Jeg hadde topp karakterer og etter mitt tredje år ba jeg en av foreleserne mine om å skrive et anbefalingsbrev for å delta på en sommerskole i matematikk. Han var litt skeptisk, siden skolen var reservert for de som var litt eldre enn meg, men jeg ble tatt opp allikevel, sammen med to andre (litt eldre enn meg) som hadde fått en forskerstilling på instituttet. Sommerskolen var organisert av UMI (Unione Matematica Italiana), og de inviterte hvert år topp internasjonale forelesere til skolen. Dersom man fikk A på kurset, vil den internasjonale foreleseren skrive en anbefalingsbrev til deg. Og det fikk jeg. Det var da jeg ble oppfordret til å fortsette med Ph.D. etter studiene, og hvor jeg faktisk møtte den som skulle bli min Ph.D-veileder!  Etter fullført bachelor, søkte jeg Ph.D. i Cambridge (litt til min mors fortvilelse, siden hun nettopp hadde blitt enke), og ble tatt opp. Jeg hadde fine år som student i Cambridge. 
Etter doktorgraden, søkte jeg (og fikk) et fireårig postdoktorstipend ved UiB finansiert av NFR, ved Institutt på informatikk (numerisk analyse var på informatikk på det tidspunktet).


- Hvilke utfordringer møtte du på veien? Ville du gjort noe annerledes? 

Man må jo være god i matematikk for en akademisk karriere, men også heldig, og det var jeg. Men det var et tidspunkt, akkurat i slutten av postdoktoren min, da jeg søkte flere akademiske stillinger, og fikk avslag. Jeg vurderte seriøst å slutte i akademia, men heldigvis fikk jeg «napp» på min siste søknad ved Matematisk institutt, UiB. 
Den perioden i slutten av postdoktor og starten på fast ansettelse som førsteamanuensis husker jeg som ganske tøff. Jeg hadde to små barn og slet med barnehageplass til den yngste. I tillegg måtte jeg konkurrere om stipendiater og prosjekter på samme linje som dem som var mye mer erfarne og hadde lengere cv og meritter. Heldigvis, endrer ting seg. Både NFR og EU har etablert programmer for yngre forskere.
Institusjonene har fått mer fokus på å støtte karrierestart for nyansatte og på å legge til rette for et godt karriereløp. 

- Hva vil du si til dem som lurer på hva man kan gjøre som matematiker?

Det finnes mange jobbmuligheter som matematiker, i tillegg til en akademisk eller forskningskarriere. Den raske teknologiske utviklingen i grønn energi, i helsesektoren, i biologi, you name it, er avhengig av nyskapning og modellering og matematikkunnskap er uunngåelig! Og alt dette i tillegg til mer tradisjonelle yrker som lærer eller innen olje og gass, forsikring, bank.
Alle studentene som vi utdanner på master og Ph.D. har ingen problemer å få seg jobb.

- Hvilke positive opplevelser har matematikk gitt deg? Kan du plukke ut en favorittepisode/opplevelse? 

Det som er gøy med matematikk er den mestringsfølelse man får etter å ha fått det til, om det er en teorem, om det er noe som du har endelig forstått, om det er en metode som endelig gir riktig svar på et problem eller om det er en ferdigstilt forskningsartikkel.
I tillegg, det å ha mulighet til å reise på faglige konferanse og å møte andre matematikere på ulike steder i verden har gitt meg mange gode opplevelser, både faglig og personlig. 
Min aller første faglige konferanse som førsteårsstipendiat var i Norge, i Geiranger. Jeg ble oppmerksom på en ung, kjekk, norsk matematiker. Det samme året fikk jeg også lov til å reise på en konferanse i Park City, Utah, og der traff jeg ham igjen. Det var før mobiltelefoner, facetime og lignende. I terminalrommet på konferansen, hang jeg en lapp der jeg og mine to medstudenter søkte en ekstra sjåfør som kunne dele kjøring med meg på en tur til Grand Canyon (de to andre hadde ikke førerkort). Og hvem meldte seg? Det var han! Vi ble sammen og er fremdeles gift.

- Kvinner er underrepresentert i matematikktunge yrker. Har du ønsker som du tror kan endre på dette? I så fall, hva? 

Da jeg ble ansatt på Matematisk institutt ved UiB, var jeg den eneste kvinnelige vitenskapelig ansatte. Det synes jeg var rart. I Cambridge, var de kvinnelige stipendiatene i matematikk et fåtall, men jeg var heldig i min gruppe, og priser min veileder for å være opptatt av kjønnsbalanse i forskningsgruppen. Heldigvis går ting i riktig vei, og tallene viser at antall kvinner på bachelor- og masternivå er mye bedre. Men det er fortsatt en vei å gå oppover i systemet. Jeg støtter internasjonale initiativer som for eksempel Committee for Women in Mathematics, European Women in Mathematics og bidrar til Women in Mathematics Norway,  for å synliggjøre at kvinner bidrar i matematikk. Jeg ønsker å bruke min erfaring og posisjon til å støtte og legge til rette for god karriereutvikling for yngre generasjoner studenter og ansatte.
Det at jeg har søkt rollen som instituttleder for Matematisk institutt ved UiB og har stilt og blitt valgt som leder av Norsk matematikkråd er også for å ta ansvar som rollemodell. Det er første gang en kvinnelig matematiker har slike roller. Jeg håper at det kan være til inspirasjon for yngre kvinnelige matematikere!
 

Publisert 16. feb. 2022 09:38 - Sist endret 21. apr. 2022 08:17